Det er grunn til å respektere ledelsen, alle de frivillige, og andre som har bidratt til arrangementet. Det er et imponerende arbeid som har vært lagt inn i dette.
På en annen side er det verd å se litt nærmere på hva et slikt arrangement i bunn og grunn betyr for byen. Tankene jeg har gjort meg er blant annet basert på at jeg i noen år har vært en av arrangementets aller nærmeste naboer. Slik sett er det ikke vemodig å si farvel til en nabo som en uke i året - i fellesferien - stort sett har vært en ”fest” og en plage.
Man kan godt velge å se humoristisk på det, men det er irriterende å bli stoppet av vakter i bunnen av Nesbakken som avkrever deg 100 kroner – når du egentlig bare skulle løpe ned på lokalbutikken og kjøpe de siste ingrediensene til grillfesten. Og etter å ha mottatt en verbal skyllebøtte, får man beskjed om å hente et armbånd på den andre siden av byen. Personen som skal overlevere armbåndet – som man helst skulle sluppet å gå med – er full av mistenksomhet, og man unngår heller ikke her mumlende surhet og spydigheter. Folk som lever og ånder for ”bådræset” tar det tydeligvis som en selvfølge at alle andre rundt dem er like frelst, og at disse vil gjøre alt som står i deres makt for å snike seg gratis inn på festplassen.
Selv er jeg er av den oppfatning av at slike arrangementer som dette hører fortiden til. På 1970- tallet ville et slikt arrangement (som for øvrig har klare paralleller til Flåklypa grand prix), helt sikkert fått folk til å hyle av glede. I dag fortoner arrangementet seg mer som en ”countryfestival” med stort innslag av plast, buldrende musikk, pølser på grill og fulle folk.
(Ikke et stygt ord om ”countryfestivaler” – bare de kunne holde seg på landet !)
Støy, fyrverkeri midt på natten, ervervelse og selvtekt av byens fellesområder er plagsomt, men det er en side ved saken som er mye verre. Denne siden burde etter mitt syn bekymre handelsstand, politikere og andre ansvarlige mennesker mye mer.
Som en introduksjon til denne bekymring vil jeg beskrive en opplevelse av en by syd i Portugal for 20 år siden. Byen, pent beliggende ved kysten, hadde fått turister. I løpet av noen år hadde unge mennesker oppdaget byen med sine eksotiske bygninger, lokal mat, strender, sikkert også musikere med gitarer og trekkspill i barene. Byen hadde svart tilbake med å markedstilpasse seg, og hadde etablert svære diskoteker midt i sentrum. De var i gang med å bygge hoteller i utkanten, hele byen var midt i en transformasjon som skulle skreddersys konsum, ferie og fritid, ungdom og rus. Diskotekene dundret natten lang, gatene var fulle av knust glass, det luktet urin og det som verre er… Turistene sov på stranden hele dagen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med byen. Den står nå fortsatt der på kartet i alle fall. Men, om søppelet, stanken og støyen til slutt ble så ille at selv turistene ikke orket å være der, vites ikke. Jeg håper at denne byens stolthet, identitet og særpreg ble beholdt, med eller uten turister og underholdning.
Det samme tenker jeg om vår egen by, som skal opprettholde en handelsstand, en beboermasse som bor her hele året, i tillegg til alle de små og store virksomheter og sirkulasjonssystemer som gjør byen til det den er.
Så gjenstår det å ønske NGP lykke til i sin nye by. Jeg sier farvel til en bråkete og selvgod nabo som holder barn og eldre våkne om natten med fyrverkeri, og ellers fyller fjordene med støyende og livsfarlige båter. Til sist vil jeg sende min nabo et velment råd på veien. Vis litt mer ydmykhet i Larvik.
Med hilsen
Frank Beck
tirsdag 19. juli 2011
tirsdag 8. mars 2011
FOLKEHELSE - OG TANKER RUNDT ANSVARET FOR EGEN HELSE
Frank Beck. Miljøhygieniker i Arendal kommune og Masterstudent Folkehelsevitenskap NHV Gøteborg
Folkehelsevitenskap er blitt et tema som på flere måter går ut over helsevesenets rammer – og inn i politikkens og samfunnsvitenskapenes korridorer, og forhåpentligvis kan dette også inspirere oss til å ta hånd om egen helse. Denne artikkelen er et forsøk på å vise bredden og mangfoldet i begrepet folkehelse.
For noen år siden gjorde noen forskere en oppdagelse. Mens de egentlig forsket på Alzheimer kom de plutselig over tall som belyste noe helt nytt og forbausende. Det gjaldt nonner og levealder. Nonner lever sundt og regelmessig - og i grupper. De er ikke overforbrukere av tobakk, sukker, alkohol eller fetende mat. Nonner er med andre spennende for forskere på grunn av at andre forhold, slik som at individuelle forskjeller, arvede egenskaper og liknende – trer tydeligere frem.
Forskerne fant at nonner som hadde et gjennomgående positivt syn på livet levde mange år lengre enn dem som hadde en mørkere livsanskuelse. Forskerne hadde fått tilgang til brev som 180 unge Romerkatolske nonner hadde skrevet om seg selv da de flyttet inn i klostrene. Innholdet i brevene ble tolket hundre år senere ved hjelp vitenskapelige metoder og deretter sammenliknet med hvor gamle nonnene ble. Resultatene var ikke til å misforstå. Det lønner seg å tenke positivt.
Dette betyr ikke nødvendigvis at en god latter forlenger livet, men det kan være en del av samme mekanismen. Samfunnsmedisinere som (nettopp avdøde) Peter F. Hjort har vært inne på fordelen av å være ”født med et lyst sinn” – eller å lære seg til å ta livet som det kommer. Det bidrar til å mestre hverdagens utfordringer. Skal vi tro på dette vil det altså være bedre å være optimist (å risikere skuffelse) fremfor å være pessimist (å være forberedt på skuffelse)
I en slik kontekst er det nok bra å se hva folkehelsebegrepet rommer, og hva som gjør dette til et verktøy for det etablerte helsevesen, frivillige organisasjoner, ideelle foreninger, og liknende.
Det er mer enn tretti år siden ledende amerikanske statsvitere fant ut at faktorer som påvirker helsen vår i god og dårlig retning stort sett ligger langt utenfor helsevesenets domener. Slike domener kan være vann, luft og mat, men også infrastruktur, veier, utdanning og arbeid. Enkelte mente at helsevesenet hadde innvirkning på mindre enn 10% av det som påvirker helsen direkte og indirekte. Men helsevesenet må være med på å ta konsekvensene dersom noe skulle slå feil. Enten det skulle gjelde matforgiftninger eller feil med utdanningssystemet.
Av den grunn har blant annet Gudmund Hernes sagt at utgiftene til helsevesenet bare vil øke, fordi spesialiseringen, forventningene – (og sykeligheten kanskje) øker. Helsevesenet ser ofte hva som er galt, men har liten påvirkning. Det klassiske eksempel er antall fallulykker på glatt føre. Dersom sykehuset får inn flere personer med ben- og håndbrudd fra samme isbelagte bakke, ville det være god økonomi å stå for strøingen selv, for å slippe dyre og kompliserte brudd, samfunnsutgifter med sykemeldinger, og ekstra slitasje på pleie- og omsorgsoppgaver i kommunen. Et samarbeid mellom kirurgisk sykehuspost og kommunens strømannskaper kunne kalles et folkehelsetiltak.
Men folkehelsevitenskap er mer enn dette. Eksemplene er mange:
Det helsefremmende:
Tradisjonelt har helse blitt inndelt i kurativ (behandlende) og forebyggende (profylaktisk) I tillegg kommer det helsefremmende, det som gjelder handlemønstre og adferdsendringer både på individ, gruppe- og samfunnsnivå.
Den kurative skjer på sykehus, legekontorer og andre steder hvor pasienter behandles, mens det forebyggende innebærer strategier for å unngå å bli syk. Helsefremmende arbeid handler om å gjøre folk i stand til å øke sin motstandsdyktighet, styrke sin egen helse, og i ytterste konsekvens ta kontroll over eget liv.
Teorier om det helsefremmende (engelsk – health promotion) er på mange måter selve ryggraden i folkehelsearbeidet. Det helsefremmende handler om fokus på det sunne i en organisme, det livskraftige og friske. Ikke nødvendigvis sunnhet i betydningen vellykkethet slik det ofte fremstilles i ukeblader. Det helsefremmende handler om mestringsmekanismer, overlevelsesstrategier og følelsen av at man har en rolle å spille i samfunnet og en plass blant andre mennesker. Til forskjell fra den delen av helsevesenet som er opptatt av sykdommer og sykdommers behandling baserer det helsefremmende seg på kunsten å se nye muligheter i livet.
Hele befolkningen:
Tiltak og strategier for å tilrettelegge for at folk skal bedre sin helse, eksempelvis ved mer fysisk aktivitet, skal ideelt sett ikke diskvalifisere mennesker på grunn av kjønn, alder, fattigdom eller handikap. Av den grunn er ofte parker, gangstier, forbedringer i skoler og andre offentlige arenaer brukt som gode eksempler. Tiltak som også spenner over alle livets årstider – fra barnevogn til rullestol, er positive.
Bærekraft:
Dersom innsatsen får betydning for lokalsamfunn og nærmiljø, bidrar til å styrke nettverkene i boligområder og i tillegg har en miljømessig gevinst kan vi kalle den bærekraftig. (eksempelvis at folk kjører mindre bil og bruker fritiden til nærmiljøtiltak, som parsellhager eller lekeplasser). Dersom initiativet kommer fra lokalbefolkningen selv kalles dette ”bottom up” – det motsatte ”top down” og som handler om at befolkningen eksempelvis blir pålagt noe av myndighetene. Dersom et nabolag ble pålagt av kommunen å danne et sangkor, ville vel neppe den store entusiasmen spire frem.
Forskning og partnerskap:
Det finnes flere initiativ i lokalmiljøer som er gjennomprøvd, og godt dokumentert gjennom forskning. Eksempler på dette er tiltak som innebærer økt fysisk aktivitet, bedre læringsarenaer og økt sosial kapital. Det er positivt om tiltakene også innebærer formelt eller uformelt partnerskap mellom naboer, interessegrupper, forskningsmiljøer, etc uten at noen av partene kun jobber for sine egne private interesser.
Det helsefremmende på individnivå er vanskeligere å finne ut av. Enkelte mener at de store forfatterne har gitt viktige bidrag til å forstå menneskets drivkrefter. Men fagfolk har også gitt sine bidrag. Blant dem er forskerne som begynte å interessere seg for hvordan noen mennesker i det hele tatt overlevde fangenskapet i Auscwitch under andre verdenskrig. Studier og intervjuer som ble foretatt blant de overlevende etter fullstendig umenneskelige år i nazistenes fangeleire viste en overvekt av mennesker som hadde den egenskap at de kunne finne en viss mening i livet til tross for grusomhetene. Senere studier har også bekreftet at mestringsevne henger nøye sammen med forhold som begripelighet, håndterbarhet, og ikke minst – en følelse av sammenhengt i tilværelsen.
Folkehelsevitenskap handler også om indre motivasjon og evnen til å tåle stress, i alle fall for en periode. For at mennesker skal lykkes med dette er det viktig at man har overskudd til å takle dette, og det handler mye om omgivelsenes kompleksitet.
Dersom mennesker stadig opplever av dagliglivet stykkes opp i meningsløse og pasifiserende ”kø og vente” situasjoner, samtidig som de helsemessige og økonomiske kravene til livet forverres, slik som privatøkonomi, besinpris, bankrenter, busstilbud, avstand til barnehage osv; står man i fare for å miste grepet på dagliglivet.
Derfor handler folkehelsevitenskap om hvordan samfunnet (kommunen) kan legge til rette for at folk skal mestre livene sine bedre ved å slutte å røyke, bli mindre overvektige, unngå ensomhet, og få bedre livskvalitet. Av den grunn er det ikke noe folkehelsetiltak å få folk til å løpe. Men den dagen folk løper av glede, inspirasjon og som en lek og et utrykk – kan man kalle det helsefremmende.
Folkehelsevitenskap er blitt et tema som på flere måter går ut over helsevesenets rammer – og inn i politikkens og samfunnsvitenskapenes korridorer, og forhåpentligvis kan dette også inspirere oss til å ta hånd om egen helse. Denne artikkelen er et forsøk på å vise bredden og mangfoldet i begrepet folkehelse.
For noen år siden gjorde noen forskere en oppdagelse. Mens de egentlig forsket på Alzheimer kom de plutselig over tall som belyste noe helt nytt og forbausende. Det gjaldt nonner og levealder. Nonner lever sundt og regelmessig - og i grupper. De er ikke overforbrukere av tobakk, sukker, alkohol eller fetende mat. Nonner er med andre spennende for forskere på grunn av at andre forhold, slik som at individuelle forskjeller, arvede egenskaper og liknende – trer tydeligere frem.
Forskerne fant at nonner som hadde et gjennomgående positivt syn på livet levde mange år lengre enn dem som hadde en mørkere livsanskuelse. Forskerne hadde fått tilgang til brev som 180 unge Romerkatolske nonner hadde skrevet om seg selv da de flyttet inn i klostrene. Innholdet i brevene ble tolket hundre år senere ved hjelp vitenskapelige metoder og deretter sammenliknet med hvor gamle nonnene ble. Resultatene var ikke til å misforstå. Det lønner seg å tenke positivt.
Dette betyr ikke nødvendigvis at en god latter forlenger livet, men det kan være en del av samme mekanismen. Samfunnsmedisinere som (nettopp avdøde) Peter F. Hjort har vært inne på fordelen av å være ”født med et lyst sinn” – eller å lære seg til å ta livet som det kommer. Det bidrar til å mestre hverdagens utfordringer. Skal vi tro på dette vil det altså være bedre å være optimist (å risikere skuffelse) fremfor å være pessimist (å være forberedt på skuffelse)
I en slik kontekst er det nok bra å se hva folkehelsebegrepet rommer, og hva som gjør dette til et verktøy for det etablerte helsevesen, frivillige organisasjoner, ideelle foreninger, og liknende.
Det er mer enn tretti år siden ledende amerikanske statsvitere fant ut at faktorer som påvirker helsen vår i god og dårlig retning stort sett ligger langt utenfor helsevesenets domener. Slike domener kan være vann, luft og mat, men også infrastruktur, veier, utdanning og arbeid. Enkelte mente at helsevesenet hadde innvirkning på mindre enn 10% av det som påvirker helsen direkte og indirekte. Men helsevesenet må være med på å ta konsekvensene dersom noe skulle slå feil. Enten det skulle gjelde matforgiftninger eller feil med utdanningssystemet.
Av den grunn har blant annet Gudmund Hernes sagt at utgiftene til helsevesenet bare vil øke, fordi spesialiseringen, forventningene – (og sykeligheten kanskje) øker. Helsevesenet ser ofte hva som er galt, men har liten påvirkning. Det klassiske eksempel er antall fallulykker på glatt føre. Dersom sykehuset får inn flere personer med ben- og håndbrudd fra samme isbelagte bakke, ville det være god økonomi å stå for strøingen selv, for å slippe dyre og kompliserte brudd, samfunnsutgifter med sykemeldinger, og ekstra slitasje på pleie- og omsorgsoppgaver i kommunen. Et samarbeid mellom kirurgisk sykehuspost og kommunens strømannskaper kunne kalles et folkehelsetiltak.
Men folkehelsevitenskap er mer enn dette. Eksemplene er mange:
Det helsefremmende:
Tradisjonelt har helse blitt inndelt i kurativ (behandlende) og forebyggende (profylaktisk) I tillegg kommer det helsefremmende, det som gjelder handlemønstre og adferdsendringer både på individ, gruppe- og samfunnsnivå.
Den kurative skjer på sykehus, legekontorer og andre steder hvor pasienter behandles, mens det forebyggende innebærer strategier for å unngå å bli syk. Helsefremmende arbeid handler om å gjøre folk i stand til å øke sin motstandsdyktighet, styrke sin egen helse, og i ytterste konsekvens ta kontroll over eget liv.
Teorier om det helsefremmende (engelsk – health promotion) er på mange måter selve ryggraden i folkehelsearbeidet. Det helsefremmende handler om fokus på det sunne i en organisme, det livskraftige og friske. Ikke nødvendigvis sunnhet i betydningen vellykkethet slik det ofte fremstilles i ukeblader. Det helsefremmende handler om mestringsmekanismer, overlevelsesstrategier og følelsen av at man har en rolle å spille i samfunnet og en plass blant andre mennesker. Til forskjell fra den delen av helsevesenet som er opptatt av sykdommer og sykdommers behandling baserer det helsefremmende seg på kunsten å se nye muligheter i livet.
Hele befolkningen:
Tiltak og strategier for å tilrettelegge for at folk skal bedre sin helse, eksempelvis ved mer fysisk aktivitet, skal ideelt sett ikke diskvalifisere mennesker på grunn av kjønn, alder, fattigdom eller handikap. Av den grunn er ofte parker, gangstier, forbedringer i skoler og andre offentlige arenaer brukt som gode eksempler. Tiltak som også spenner over alle livets årstider – fra barnevogn til rullestol, er positive.
Bærekraft:
Dersom innsatsen får betydning for lokalsamfunn og nærmiljø, bidrar til å styrke nettverkene i boligområder og i tillegg har en miljømessig gevinst kan vi kalle den bærekraftig. (eksempelvis at folk kjører mindre bil og bruker fritiden til nærmiljøtiltak, som parsellhager eller lekeplasser). Dersom initiativet kommer fra lokalbefolkningen selv kalles dette ”bottom up” – det motsatte ”top down” og som handler om at befolkningen eksempelvis blir pålagt noe av myndighetene. Dersom et nabolag ble pålagt av kommunen å danne et sangkor, ville vel neppe den store entusiasmen spire frem.
Forskning og partnerskap:
Det finnes flere initiativ i lokalmiljøer som er gjennomprøvd, og godt dokumentert gjennom forskning. Eksempler på dette er tiltak som innebærer økt fysisk aktivitet, bedre læringsarenaer og økt sosial kapital. Det er positivt om tiltakene også innebærer formelt eller uformelt partnerskap mellom naboer, interessegrupper, forskningsmiljøer, etc uten at noen av partene kun jobber for sine egne private interesser.
Det helsefremmende på individnivå er vanskeligere å finne ut av. Enkelte mener at de store forfatterne har gitt viktige bidrag til å forstå menneskets drivkrefter. Men fagfolk har også gitt sine bidrag. Blant dem er forskerne som begynte å interessere seg for hvordan noen mennesker i det hele tatt overlevde fangenskapet i Auscwitch under andre verdenskrig. Studier og intervjuer som ble foretatt blant de overlevende etter fullstendig umenneskelige år i nazistenes fangeleire viste en overvekt av mennesker som hadde den egenskap at de kunne finne en viss mening i livet til tross for grusomhetene. Senere studier har også bekreftet at mestringsevne henger nøye sammen med forhold som begripelighet, håndterbarhet, og ikke minst – en følelse av sammenhengt i tilværelsen.
Folkehelsevitenskap handler også om indre motivasjon og evnen til å tåle stress, i alle fall for en periode. For at mennesker skal lykkes med dette er det viktig at man har overskudd til å takle dette, og det handler mye om omgivelsenes kompleksitet.
Dersom mennesker stadig opplever av dagliglivet stykkes opp i meningsløse og pasifiserende ”kø og vente” situasjoner, samtidig som de helsemessige og økonomiske kravene til livet forverres, slik som privatøkonomi, besinpris, bankrenter, busstilbud, avstand til barnehage osv; står man i fare for å miste grepet på dagliglivet.
Derfor handler folkehelsevitenskap om hvordan samfunnet (kommunen) kan legge til rette for at folk skal mestre livene sine bedre ved å slutte å røyke, bli mindre overvektige, unngå ensomhet, og få bedre livskvalitet. Av den grunn er det ikke noe folkehelsetiltak å få folk til å løpe. Men den dagen folk løper av glede, inspirasjon og som en lek og et utrykk – kan man kalle det helsefremmende.
mandag 7. mars 2011
lørdag 5. mars 2011
JEG HAR SENDT MITT SISTE SMIL.
Fra nå av er det slutt på å sende smilefjes via tekstmeldinger og facebook. Plutselig slo det meg at et smilefjes er det samme som å fornærme språket. Og indirekte også å forvirre både sender og mottaker. Ut med disse fjesene!
Tanken slo meg for en tid tilbake. Jeg sendte en tekstmelding til min snart 17 år gamle bonusdatter, og slang som vanlig på et lite smilefjes, slik at hun skulle forstå at jeg ikke er helt avleggs. Svaret kommer med smilefjes. Og slik sender vi noen setninger med smilefjes frem og tilbake, og så tenkte jeg – hvorfor dette smilefjeset?
Guttorm Fløystad har en gang uttalt at amerikanske ungdommer som bruker mye tid på dataspill, etter hvert evner dårligere å forstå menneskelig mimikk. Like alvorlig er det at han i boken ”Utfordringer” skriver at ord blir borte. Antallet ord i språket vårt er i nedgang, hvilket betyr at vi gradvis mister nyanser også her. Kombinasjonen skulle tilsi en utvikling i retning av en form for kulturell autisme. Tenk om utviklingen skulle få oss selv så langt ut på sidelinjen at vi til slutt ikke lenger forstår hverandre godt nok…
Tenk om lathet og ørkesløshet skulle gripe så om seg at vi bare sender ulike variasjoner av smilefjes til hverandre. En middagsinvitasjon kommer i form av et smilefjes med en grillkotelett stikkende ut av høyre munnvik. Ja - svaret kunne bli et smilefjes, nei - svaret et surt fjes. Ikke mye lek med ord. Heller ikke mye fantasi eller kreativitet.
En gang presterte jeg i et brilleløst øyeblikk å skrive en tekstmelding som lød slik ”takk for en hyggelig fest” – etterfulgt av et surt fjes. Dessverre ble det surt, der det skulle vært vanlig gladfjes. Dette feiltrykket medførte en lang og pinefull telefonsamtale som jeg i starten ikke forsto noe av. Jeg ble spurt om jeg egentlig ikke likte festen, om det var ironi, og hva jeg egentlig mente med dette?
Og hva om våre venner blir så vant til at det kommer smilefjes fra oss, at de tror det er noe galt fatt dersom det plutselig skulle mangle. Eller at du virkelig har noe helt fabelaktig som skulle meddeles. En venn av meg vant en halv million i lotto i den uken hans kone fødte deres første sønn, begge deler skjedde samme uken som han tok sin doktorgrad. Hvor mange smilefjes skulle dette bli?
Har du skrevet noe du mener helt alvorlig, og så sender et smilefjes, kan jo mottaker tro at det bare var en spøk. Et gammelt ordtak sier som så ”Smil til verden – og verden smiler tilbake”. Og hva så? Det må da være bedre å si noe, stå for noe og virkelig mene det, så vil verden kanskje meddele noe viktig tilbake.
Smilefjes er feigt!
mandag 28. februar 2011
FIENDEBILDER OG TROLLET I VÅRT INDRE.
Trollet finnes i flere kulturer i litt ulike former, og fremstilles ofte som fysisk større enn oss mennesker, dummere, slemmere, og de bor ofte i huler i fjellet. Kan det være frykten for neandertaleren som fortsatt sitter i oss når vi forteller barna om trollet?
De foreløpig ferskeste spor etter neandertaleren ble funnet i spanske fjellhuler for få år siden. Funnene er beregnet å være rundt 27 000 år gamle. Da hadde mennesket og neandertaleren levd side om side i minst 60 000 år. Våre forfedre skal ha innvandret fra Afrika til Europa og Asia over en periode på nærmere 100 000 år. Det er naturligvis lite vi vet om denne lange perioden, men forskere har ulike teorier om hvordan mennesket og neandertaleren har agert i forhold til hverandre. Helt enkelt har det nok ikke vært hele tiden. Fra biologien vet vi at arter som likner på hverandre og konkurrerer om de samme ressursene ikke alltid liker hverandre. Og ikke sjeldent går en av dem under.
Neandertaleren, som i grunn var en tidligere utgave av en europeer, var langt mer robust enn mennesket, og betydelig bedre rustet til et kaldere klima. I den aktuelle tidsperioden har det vært vekslende perioder med istider, noe som kan ha ført til at neandertalerne har flyttet seg nordover i perioder med nedsmelting; enten for å unngå mennesker, eller på grunn av jaktfordeler. Om dette skulle stemme, er det kanskje ikke så rart om de siste eksemplarene hadde bosatt seg på høye fjellmassiver som Jotunheimen. Navnet Jotunheimen kommer av norrønt, og betyr ”kjempenes hjem”. Jotner var æsenes fiender i norrøn mytologi. Den siste istiden i Norge varte frem til for rundt 10 000 år siden og de tidligste menneskene begynte ganske umiddelbart å bosette seg etter dette. Spørsmålet er om mytene og vår tidligste kulturhistorie kan være så gamle?
Tidligere mente man at neandertaleren ikke hadde utviklet noe språk, og således sto nærmere gorillaens gryntede samtaleform, og slik sett hadde det mer i nevene som man sier. I dag heller man mer til at de hadde et slags språk, men at de ikke var så avanserte tenkere som våre forfedre.
Noen forskere mener også at det er forskjeller på neandertaleres bruk av artefakter som våpen og verktøy, avhengig av hvor nærme mennesket de bodde. Nære bosetninger og naboskap betydde mer bruk av våpen og verktøy. Dette kan naturligvis ha mange forklaringer. Andre forskere mener at neandertalere selv utviklet musikkinstrumenter, masker, og at de hadde mange avanserte ritualer, for eksempel i forbindelse med begravelser.
Et viktig moment er også diskusjonen om hulemalerier. En rekke grotter og huler i Europa har tegninger av dyr risset inn i fjellveggen. Mange mener at disse maleriene hadde en religiøs og rituell opprinnelse. Et annet spørsmål er om dette var et bilde på en ny måte å tenke abstrakt på, en endring fra ren instrumentell handlemåte, til å kunne tenke i overført betydning. Noen forskere mener at neandertalere ikke lagde kunst og hulemalerier i det hele tatt, og at det derimot var menneskets forfedre for omtrent 40 - 32 000 år siden som utviklet kunst som et uttrykk for avansert forestillingsevne. I denne perioden - som gjerne kalles ”det store spranget” i den menneskelige utvikling – oppstår kanskje noe av dette finstemte som utgjør forskjellen mellom dyr og mennesker. Eller mer bestemt, måter å tenke abstrakt på.
Mennesket utviklet den fremre hjernen neokorteks. Denne gjorde pannen høyere, og ga rom for nye muligheter. Det finnes teorier om at menneskets forfedres hjerner muterte for noen hundre tusen år siden, at de fikk en ekstragevinst - i form av en indre stemme som sa noe om tilstedeværelse. Cogito ergo sum - ”jeg tenker altså er jeg”, en form for avstand, abstraksjon og ettertanke. Spesielt interessant i denne sammenhengen er hypotesen om utviklingen av de såkalte speilnevronene i hjernens fremre del. Speilnevronene skal ha gitt mennesket større mulighet for gjensidig kommunikasjon, sammenlikning, og sosial interaksjon.
Dersom neandertaleren ikke fikk dette privilegium, er vi kanskje også i nærheten av å forstå trollets begrensede åndsevner. Kanskje dette også handler om årsaken til vår frykt for trollet?
Men når dukker trollet opp i vår kulturhistorie? I Norge er trollet velkjent fra eventyrene, men det finnes flere ulike typer troll. I den Islandske ”Bárðar saga” (Sagaen om Bård Snæfellsås) fra 12- 13 hundretallet blir troll beskrevet ganske inngående. I denne sagaen omgås troll og mennesker, de drikker mjød sammen, men trollene er beryktete for sin lumskhet.
Enda eldre er eventyret om Grendel. Dette trollet er en av de onde karakterene i Beowulf, et av de eldste og mest kjente anglosaksiske eventyr. Dateringen regnes rundt år 700. Men da dansker og svensker er hovedpersoner, er det stor sannsynlighet for at diktet kan stamme fra en enda eldre nordisk fortellertradisjon. Kampen mellom Grendel og mennesket Beowulf er både bisarr og intens. For øvrig var diktet Beowulf en stor inspirasjonskilde for Tolkien i hans bok ”Ringenes herre”.
Det finnes andre mulige troll. Den greske kyklopen kan ha vært et troll, beskrevet av Homer 800 før vår tidsregning. Kyklopene hører også til den opprinnelige greske mytologi og gudetro, og er altså langt eldre. Kyklopene var heller ikke beskrevet som særlig sympatiske på noen måte, tvert i mot.
Videre har vi historier om andre mytiske historiske skikkelser som har overlevd lenge i folketroen. Eksempler er “yeren” i Kina, “ nguoi rung” i Vietnam (skogmannen), den mer kjente “yeti” eller “avskyelige snemann” i Himalaya og ikke minst “bigfoot” i Nord-Amerika; eller som indianerne kaller ham – Sas.
Kanskje er disse figurene bare fantasifostre, og et uttrykk for menneskets behov for å dikte og skjemte med hverandre. Men om de ikke er det, og om de skulle være etterkommere av neandertaleren, da er det ekstra spennende å tenke seg at noen mennesker og neandertalere i tidens løp kan ha paret seg og fått avkom! Noen forskere mener nettopp dette. Med andre ord, det er slett ikke usannsynlig at trollet fortsatt finnes, dypt der nede i vårt eget indre: i genene våre.
søndag 27. februar 2011
MELLOM DET Å SYNSE OG MENE ….
Vestegder som er for fylkessammenslåing kan jeg forstå meg på, folk fra Aust som frivillig vil gi fra seg de økonomiske fordeler som et eget budsjett innebærer, har jeg vanskeligere for å begripe meg på. Og jeg mener samtidig at det er de som ønsker forandring som må komme med argumentene. Det er lettere å si Halleluja enn å gjøre det…
Jeg tillater meg å stille noen spørsmål til de argumentene som foreløpig er brakt på banen.
- Få større innflytelse sentralt.
Slik jeg ser det vil innflytelsen hovedsakelig komme fra området som i dag kalles ”Knutepunkt Sørlandet”. Dersom grunnleggerne av ”knutepunktet” hadde hatt ønske om å samarbeide på et større plan ville de antakeligvis også prøvd å innlemme alle kommunene i Agder. Da kunne vi kanskje fått større innflytelse sentralt, uten at noen mistet kontrollen på budsjettet. Når så ikke er tilfellet antar jeg at ”knutepunktet” i bunn og grunn er en uformell og et uansvarlig forsøk på å styrke ”storebrorbyen” Kristiansand. I sosioøkonomisk praksis er det tyngden av velgere som bestemmer hvor (sel)skapet skal stå.
- Få en mer helhetlig småbypolitikk.
Slik jeg ser for meg er det nettopp småbyene som får blø om fusjonens kraft skulle slå til. Dersom en sammenlikner med organisasjonsteorien er det som om sjefene i de små bedriftene som blir kjøpt opp, eller fusjonert med, skulle bli sjefer i den nye organisasjonen. Slik er det sjeldent. De små blir som oftest borte etter en tid. Det er nemlig noen store der allerede.
- Spare administrative kostnader.
Det er allerede dyrt å drive kommuner og fylker. Billigere vil det neppe bli å sette i gang en sammenslåing. I praksis vil vel dette handle om at noen hundre byråkrater skulle kjempe om posisjoner og lønn i noen år. Når vil gevinsten for skattebetalerne komme?
- Skape mer helhetlige strategier for næringsliv og kommuner i hele Agder.
Dersom det hadde vært et inderlig ønske om dette ville vi samarbeidet for lenge siden. Dessverre for Aust - Agder ser det ut til at storebror allerede leder en null.
- Forenkle og demokratisere de offentlige beslutningsprosessene.
Dette er virkelig det mest snodige av alle argumenter. Her er det behov for ytterligere presiseringer av spørsmålet!
- Flere Stortingsrepresentanter fra ett samlet Agder.
Slik det foreløpig ser ut ville vi fra 2017 fått en representant mindre. Dessuten kan man undre seg over hva ”samlet Agder” betyr. Antakeligvis vil en større andel personer føle seg tvangsgiftet, med de konsekvensene dette medfører.
- Ett fylke for handelsnæringen å forholde seg til.
Dersom en tror at byråkratiet blir mindre dersom det blir større anbefales det å lese litt fra gamle Max Weber. Weber, og ikke minst kritikken av Weber er pensumlitteratur på universiteter hvor man studerer samfunnet. Kanskje det er på tide å synse litt mindre og heller vite litt?
- Bedre samarbeid og samhandling for videregående skoler.
Nok et snodig argument. Frem til nå har samhandling flere steder bestått i å forsøksvis legge ned mindre enheter i den tro at store enheter er bedre. Dessverre har tilhengere av ”New public management” i årevis hatt et slags monopol på modernitet. Dersom du slår sammen to pølseboder kan du spare penger, eksempelvis til regnskap. Men slår du sammen to videregående skoler får du mer kaos enn kontroll. Om dette kan motbevises er jeg mer enn takknemlig for tilbakemelding.
Og til slutt. Spesielt til deg som har holdt ut å lese så langt. Husk dette! Dersom det går rykter om en sammenslåing vil noen mennesker automatisk begynne å løpe etter posisjoner. Problemet deres er at disse posisjonene allerede er opptatt, hvis dette ikke var tilfellet ville ingen våge å sette ut ryktet.
fredag 11. februar 2011
HVEM VIL KRYPE BAKLENGS INN I FREMTIDEN?
Det er grunn til å tro at en sammenslåing av Aust- og Vest-Agder vil være et genialt sjakktrekk.
For Vest-Agder!
Begrunnelsen for dette er enkel, og kan belyses med tre synspunkter:
1 1 Budsjettkontroll. Politisk og økonomisk makt handler for en stor del om antall mennesker. Det er ingen tvil om at Kristiansand vil bli Sørlandets hovedstad. Spørsmålet som bør stilles er naturligvis hva som vil skje med de andre byene og stedene.
2 2 Urbanisering. De store byene vokser, de små forsvinner. Reiser man noen mil inn i landet både i ”aust og vest” finner man nedlagte skoler, butikker med planker foran dørene, og en sterk fornemmelse av fraflytting. Dersom Kristiansand blir den eneste magneten vil de neppe gi fra seg en eneste sjanse til å vokse. De vil også få legal makt til å vokse.
3 3 Et ord er ikke lenger et ord. I alle fall ikke i politikken. Om man skulle bli enige om å dele rettferdig mellom ”aust og vest” antar jeg det går mindre enn en valgperiode før det meste går rett vest. NAV (fylket), Husbanken, Fylkesmann, Fylkeskommune (med forventet utløpsdato) Husbankens regionkontor, osv, vil være svært fristende for Kristiansand. For få år siden forsvant Tollvesenet, Forbrukerkontoret og Politimesterembetet fra Arendal. Kan noen gjette hvor de ble av?
Jeg mener på ingen måte å demonisere kristiansandere. Utviklingen er kun et utslag av rasjonalitet. Denne rasjonaliteten er global, menneskelig og begripelig. Like logisk som at krefter i Aust Agder lenge har ønsket å legge ned videregående skoler i Tvedestrand og Risør – for å flytte elevene til Arendal. Det ulogiske i denne rasjonaliteten er hvorvidt det er bærekraftig å drive og forflytte ungdommer timevis hver dag med buss. Og hva med Tvedestrand og Risør?
Hva er alternativet? En liten gløtt i krystallkulen sier region. Regioner begynner å bli en del av språket vårt. Moderniteten krever store enheter, regioner kan vise muskler. En region bør være større enn ”aust og vest” - 280 000 mennesker er i europeisk målestokk som en middels by. Alternativet etter mitt syn er å få med Telemark.
I løpet av noen år vil vi antakelig se Oslo(fjord) regionen forskanse seg som en økonomisk, administrativ og logistikkmessig enhet, bestående av Østfold, Oslo/Akeshus, Buskerud og Vestfold. Mange mennesker har allerede valgt å bosette seg i byer som Tønsberg og Larvik (pris) Jobbende i Oslo (lønn) for å kjøre 3 timer daglig med bil (tid). Rasjonalitet, men ikke bærekraft.
Og hva er da konklusjonen? Dersom våre stortingsrepresentanter kunne finne mulighetenes kraft i form av fremtidsrettet planlegging, en liten titt i krystallkulen – så burde kanskje svaret være nettopp bærekraft. Robuste enheter i en region!
Dersom vi får med Telemark (se på kartet) vil vi kunne få tre likeverdige enheter – Skien/Porsgrunn, Arendal og Kristiansand. Og det beste ville være om det ble en fjerde, sammenbindende strukturell innlandsmagnet som kunne ivaretatt Setesdal / Øvre Telemark, og som kulturelt skulle ha mye å vinne sammen.
En slik plan ville gi en rettmessig fordeling av strukturelle og finansielle fordeler. Og ikke minst – vi kunne slippe denne flere hundre år gamle krangelen med og om Kristiansand. På godt og vondt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)