MELLOM DET Å SYNSE OG MENE ….

 Jeg venter på et godt argument for å slå sammen Aust- og Vest-Agder. Foreløpig har argumentasjonen basert seg på ganske løse påstander. Eksempelvis som at ”Sørlandet vil bli en sterkere enhet”. Skal vi bare svelge slike påstander? Eller, skal vi sitere Ole Brumm – ”hvor skal vi hen? – vet ikke – og så gikk vi dit”.

Vestegder som er for fylkessammenslåing kan jeg forstå meg på, folk fra Aust som frivillig vil gi fra seg de økonomiske fordeler som et eget budsjett innebærer, har jeg vanskeligere for å begripe meg på.  Og jeg mener samtidig at det er de som ønsker forandring som må komme med argumentene.  Det er lettere å si Halleluja enn å gjøre det…

Jeg tillater meg å stille noen spørsmål til de argumentene som foreløpig er brakt på banen.

- Få større innflytelse sentralt.

Slik jeg ser det vil innflytelsen hovedsakelig komme fra området som i dag kalles ”Knutepunkt Sørlandet”. Dersom grunnleggerne av ”knutepunktet” hadde hatt ønske om å samarbeide på et større plan ville de antakeligvis også prøvd å innlemme alle kommunene i Agder. Da kunne vi kanskje fått større innflytelse sentralt, uten at noen mistet kontrollen på budsjettet.  Når så ikke er tilfellet antar jeg at ”knutepunktet” i bunn og grunn er en uformell og et uansvarlig forsøk på å styrke ”storebrorbyen” Kristiansand. I sosioøkonomisk praksis er det tyngden av velgere som bestemmer hvor (sel)skapet skal stå.

- Få en mer helhetlig småbypolitikk.

Slik jeg ser for meg er det nettopp småbyene som får blø om fusjonens kraft skulle slå til. Dersom en sammenlikner med organisasjonsteorien er det som om sjefene i de små bedriftene som blir kjøpt opp, eller fusjonert med, skulle bli sjefer i den nye organisasjonen. Slik er det sjeldent. De små blir som oftest borte etter en tid. Det er nemlig noen store der allerede.

- Spare administrative kostnader.

Det er allerede dyrt å drive kommuner og fylker. Billigere vil det neppe bli å sette i gang en sammenslåing. I praksis vil vel dette handle om at noen hundre byråkrater skulle kjempe om posisjoner og lønn i noen år. Når vil gevinsten for skattebetalerne komme?  

- Skape mer helhetlige strategier for næringsliv og kommuner i hele Agder.

Dersom det hadde vært et inderlig ønske om dette ville vi samarbeidet for lenge siden. Dessverre for Aust - Agder ser det ut til at storebror allerede leder en null.

- Forenkle og demokratisere de offentlige beslutningsprosessene.

Dette er virkelig det mest snodige av alle argumenter. Her er det behov for ytterligere presiseringer av spørsmålet!

- Flere Stortingsrepresentanter fra ett samlet Agder.

Slik det foreløpig ser ut ville vi fra 2017 fått en representant mindre. Dessuten kan man undre seg over hva ”samlet Agder” betyr. Antakeligvis vil en større andel personer føle seg tvangsgiftet, med de konsekvensene dette medfører.

- Ett fylke for handelsnæringen å forholde seg til.

Dersom en tror at byråkratiet blir mindre dersom det blir større anbefales det å lese litt fra gamle Max Weber. Weber, og ikke minst kritikken av Weber er pensumlitteratur på universiteter hvor man studerer samfunnet. Kanskje det er på tide å synse litt mindre og heller vite litt?

- Bedre samarbeid og samhandling for videregående skoler.

Nok et snodig argument. Frem til nå har samhandling flere steder bestått i å forsøksvis legge ned mindre enheter i den tro at store enheter er bedre. Dessverre har tilhengere av ”New public management” i årevis hatt et slags monopol på modernitet.  Dersom du slår sammen to pølseboder kan du spare penger, eksempelvis til regnskap. Men slår du sammen to videregående skoler får du mer kaos enn kontroll. Om dette kan motbevises er jeg mer enn takknemlig for tilbakemelding.

Og til slutt. Spesielt til deg som har holdt ut å lese så langt. Husk dette! Dersom det går rykter om en sammenslåing vil noen mennesker automatisk begynne å løpe etter posisjoner. Problemet deres er at disse posisjonene allerede er opptatt, hvis dette ikke var tilfellet ville ingen våge å sette ut ryktet.