FIENDEBILDER OG TROLLET I VÅRT INDRE.

Trollet finnes i flere kulturer i litt ulike former, og fremstilles ofte som fysisk større enn oss mennesker, dummere, slemmere, og de bor ofte i huler i fjellet. Kan det være frykten for neandertaleren som fortsatt sitter i oss når vi forteller barna om trollet?


De foreløpig ferskeste spor etter neandertaleren ble funnet i spanske fjellhuler for få år siden. Funnene er beregnet å være rundt 27 000 år gamle. Da hadde mennesket og neandertaleren levd side om side i minst 60 000 år. Våre forfedre skal ha innvandret fra Afrika til Europa og Asia over en periode på nærmere 100 000 år. Det er naturligvis lite vi vet om denne lange perioden, men forskere har ulike teorier om hvordan mennesket og neandertaleren har agert i forhold til hverandre. Helt enkelt har det nok ikke vært hele tiden. Fra biologien vet vi at arter som likner på hverandre og konkurrerer om de samme ressursene ikke alltid liker hverandre. Og ikke sjeldent går en av dem under.

Neandertaleren, som i grunn var en tidligere utgave av en europeer, var langt mer robust enn mennesket, og betydelig bedre rustet til et kaldere klima. I den aktuelle tidsperioden har det vært vekslende perioder med istider, noe som kan ha ført til at neandertalerne har flyttet seg nordover i perioder med nedsmelting; enten for å unngå mennesker, eller på grunn av jaktfordeler. Om dette skulle stemme, er det kanskje ikke så rart om de siste eksemplarene hadde bosatt seg på høye fjellmassiver som Jotunheimen. Navnet Jotunheimen kommer av norrønt, og betyr ”kjempenes hjem”. Jotner var æsenes fiender i norrøn mytologi. Den siste istiden i Norge varte frem til for rundt 10 000 år siden og de tidligste menneskene begynte ganske umiddelbart å bosette seg etter dette. Spørsmålet er om mytene og vår tidligste kulturhistorie kan være så gamle?

Tidligere mente man at neandertaleren ikke hadde utviklet noe språk, og således sto nærmere gorillaens gryntede samtaleform, og slik sett hadde det mer i nevene som man sier. I dag heller man mer til at de hadde et slags språk, men at de ikke var så avanserte tenkere som våre forfedre.

Noen forskere mener også at det er forskjeller på neandertaleres bruk av artefakter som våpen og verktøy, avhengig av hvor nærme mennesket de bodde. Nære bosetninger og naboskap betydde mer bruk av våpen og verktøy. Dette kan naturligvis ha mange forklaringer. Andre forskere mener at neandertalere selv utviklet musikkinstrumenter, masker, og at de hadde mange avanserte ritualer, for eksempel i forbindelse med begravelser.

Et viktig moment er også diskusjonen om hulemalerier. En rekke grotter og huler i Europa har tegninger av dyr risset inn i fjellveggen. Mange mener at disse maleriene hadde en religiøs og rituell opprinnelse. Et annet spørsmål er om dette var et bilde på en ny måte å tenke abstrakt på, en endring fra ren instrumentell handlemåte, til å kunne tenke i overført betydning. Noen forskere mener at neandertalere ikke lagde kunst og hulemalerier i det hele tatt, og at det derimot var menneskets forfedre for omtrent 40 - 32 000 år siden som utviklet kunst som et uttrykk for avansert forestillingsevne. I denne perioden - som gjerne kalles ”det store spranget” i den menneskelige utvikling – oppstår kanskje noe av dette finstemte som utgjør forskjellen mellom dyr og mennesker. Eller mer bestemt, måter å tenke abstrakt på.

Mennesket utviklet den fremre hjernen neokorteks. Denne gjorde pannen høyere, og ga rom for nye muligheter. Det finnes teorier om at menneskets forfedres hjerner muterte for noen hundre tusen år siden, at de fikk en ekstragevinst - i form av en indre stemme som sa noe om tilstedeværelse. Cogito ergo sum - ”jeg tenker altså er jeg”, en form for avstand, abstraksjon og ettertanke. Spesielt interessant i denne sammenhengen er hypotesen om utviklingen av de såkalte speilnevronene i hjernens fremre del. Speilnevronene skal ha gitt mennesket større mulighet for gjensidig kommunikasjon, sammenlikning, og sosial interaksjon.


Dersom neandertaleren ikke fikk dette privilegium, er vi kanskje også i nærheten av å forstå trollets begrensede åndsevner. Kanskje dette også handler om årsaken til vår frykt for trollet?

Men når dukker trollet opp i vår kulturhistorie? I Norge er trollet velkjent fra eventyrene, men det finnes flere ulike typer troll. I den Islandske ”Bárðar saga” (Sagaen om Bård Snæfellsås) fra 12- 13 hundretallet blir troll beskrevet ganske inngående. I denne sagaen omgås troll og mennesker, de drikker mjød sammen, men trollene er beryktete for sin lumskhet.

Enda eldre er eventyret om Grendel. Dette trollet er en av de onde karakterene i Beowulf, et av de eldste og mest kjente anglosaksiske eventyr. Dateringen regnes rundt år 700. Men da dansker og svensker er hovedpersoner, er det stor sannsynlighet for at diktet kan stamme fra en enda eldre nordisk fortellertradisjon. Kampen mellom Grendel og mennesket Beowulf er både bisarr og intens. For øvrig var diktet Beowulf en stor inspirasjonskilde for Tolkien i hans bok ”Ringenes herre”.

Det finnes andre mulige troll. Den greske kyklopen kan ha vært et troll, beskrevet av Homer 800 før vår tidsregning. Kyklopene hører også til den opprinnelige greske mytologi og gudetro, og er altså langt eldre. Kyklopene var heller ikke beskrevet som særlig sympatiske på noen måte, tvert i mot.

Videre har vi historier om andre mytiske historiske skikkelser som har overlevd lenge i folketroen. Eksempler er “yeren” i Kina, “ nguoi rung” i Vietnam (skogmannen), den mer kjente “yeti” eller “avskyelige snemann” i Himalaya og ikke minst “bigfoot” i Nord-Amerika; eller som indianerne kaller ham – Sas.

Kanskje er disse figurene bare fantasifostre, og et uttrykk for menneskets behov for å dikte og skjemte med hverandre. Men om de ikke er det, og om de skulle være etterkommere av neandertaleren, da er det ekstra spennende å tenke seg at noen mennesker og neandertalere i tidens løp kan ha paret seg og fått avkom! Noen forskere mener nettopp dette. Med andre ord, det er slett ikke usannsynlig at trollet fortsatt finnes, dypt der nede i vårt eget indre: i genene våre. 

MELLOM DET Å SYNSE OG MENE ….

 Jeg venter på et godt argument for å slå sammen Aust- og Vest-Agder. Foreløpig har argumentasjonen basert seg på ganske løse påstander. Eksempelvis som at ”Sørlandet vil bli en sterkere enhet”. Skal vi bare svelge slike påstander? Eller, skal vi sitere Ole Brumm – ”hvor skal vi hen? – vet ikke – og så gikk vi dit”.

Vestegder som er for fylkessammenslåing kan jeg forstå meg på, folk fra Aust som frivillig vil gi fra seg de økonomiske fordeler som et eget budsjett innebærer, har jeg vanskeligere for å begripe meg på.  Og jeg mener samtidig at det er de som ønsker forandring som må komme med argumentene.  Det er lettere å si Halleluja enn å gjøre det…

Jeg tillater meg å stille noen spørsmål til de argumentene som foreløpig er brakt på banen.

- Få større innflytelse sentralt.

Slik jeg ser det vil innflytelsen hovedsakelig komme fra området som i dag kalles ”Knutepunkt Sørlandet”. Dersom grunnleggerne av ”knutepunktet” hadde hatt ønske om å samarbeide på et større plan ville de antakeligvis også prøvd å innlemme alle kommunene i Agder. Da kunne vi kanskje fått større innflytelse sentralt, uten at noen mistet kontrollen på budsjettet.  Når så ikke er tilfellet antar jeg at ”knutepunktet” i bunn og grunn er en uformell og et uansvarlig forsøk på å styrke ”storebrorbyen” Kristiansand. I sosioøkonomisk praksis er det tyngden av velgere som bestemmer hvor (sel)skapet skal stå.

- Få en mer helhetlig småbypolitikk.

Slik jeg ser for meg er det nettopp småbyene som får blø om fusjonens kraft skulle slå til. Dersom en sammenlikner med organisasjonsteorien er det som om sjefene i de små bedriftene som blir kjøpt opp, eller fusjonert med, skulle bli sjefer i den nye organisasjonen. Slik er det sjeldent. De små blir som oftest borte etter en tid. Det er nemlig noen store der allerede.

- Spare administrative kostnader.

Det er allerede dyrt å drive kommuner og fylker. Billigere vil det neppe bli å sette i gang en sammenslåing. I praksis vil vel dette handle om at noen hundre byråkrater skulle kjempe om posisjoner og lønn i noen år. Når vil gevinsten for skattebetalerne komme?  

- Skape mer helhetlige strategier for næringsliv og kommuner i hele Agder.

Dersom det hadde vært et inderlig ønske om dette ville vi samarbeidet for lenge siden. Dessverre for Aust - Agder ser det ut til at storebror allerede leder en null.

- Forenkle og demokratisere de offentlige beslutningsprosessene.

Dette er virkelig det mest snodige av alle argumenter. Her er det behov for ytterligere presiseringer av spørsmålet!

- Flere Stortingsrepresentanter fra ett samlet Agder.

Slik det foreløpig ser ut ville vi fra 2017 fått en representant mindre. Dessuten kan man undre seg over hva ”samlet Agder” betyr. Antakeligvis vil en større andel personer føle seg tvangsgiftet, med de konsekvensene dette medfører.

- Ett fylke for handelsnæringen å forholde seg til.

Dersom en tror at byråkratiet blir mindre dersom det blir større anbefales det å lese litt fra gamle Max Weber. Weber, og ikke minst kritikken av Weber er pensumlitteratur på universiteter hvor man studerer samfunnet. Kanskje det er på tide å synse litt mindre og heller vite litt?

- Bedre samarbeid og samhandling for videregående skoler.

Nok et snodig argument. Frem til nå har samhandling flere steder bestått i å forsøksvis legge ned mindre enheter i den tro at store enheter er bedre. Dessverre har tilhengere av ”New public management” i årevis hatt et slags monopol på modernitet.  Dersom du slår sammen to pølseboder kan du spare penger, eksempelvis til regnskap. Men slår du sammen to videregående skoler får du mer kaos enn kontroll. Om dette kan motbevises er jeg mer enn takknemlig for tilbakemelding.

Og til slutt. Spesielt til deg som har holdt ut å lese så langt. Husk dette! Dersom det går rykter om en sammenslåing vil noen mennesker automatisk begynne å løpe etter posisjoner. Problemet deres er at disse posisjonene allerede er opptatt, hvis dette ikke var tilfellet ville ingen våge å sette ut ryktet. 

HVEM VIL KRYPE BAKLENGS INN I FREMTIDEN?

Det er grunn til å tro at en sammenslåing av Aust- og Vest-Agder vil være et genialt sjakktrekk.   

For Vest-Agder! 

Begrunnelsen for dette er enkel, og kan belyses med tre synspunkter:

1     1   Budsjettkontroll.  Politisk og økonomisk makt handler for en stor del om antall mennesker. Det er ingen tvil om at Kristiansand vil bli Sørlandets hovedstad.  Spørsmålet som bør stilles er naturligvis hva som vil skje med de andre byene og stedene.

2     2   Urbanisering. De store byene vokser, de små forsvinner. Reiser man noen mil inn i landet både i ”aust og vest” finner man nedlagte skoler, butikker med planker foran dørene, og en sterk fornemmelse av fraflytting. Dersom Kristiansand blir den eneste magneten vil de neppe gi fra seg en eneste sjanse til å vokse.  De vil også få legal makt til å vokse. 

3       3  Et ord er ikke lenger et ord.  I alle fall ikke i politikken. Om man skulle bli enige om å dele rettferdig mellom ”aust og vest” antar jeg det går mindre enn en valgperiode før det meste går rett vest. NAV (fylket), Husbanken, Fylkesmann, Fylkeskommune (med forventet utløpsdato) Husbankens regionkontor, osv, vil være svært fristende for Kristiansand. For få år siden forsvant Tollvesenet, Forbrukerkontoret og Politimesterembetet fra Arendal. Kan noen gjette hvor de ble av?

Jeg mener på ingen måte å demonisere kristiansandere. Utviklingen er kun et utslag av rasjonalitet. Denne rasjonaliteten er global, menneskelig og begripelig. Like logisk som at krefter i Aust Agder lenge har ønsket å legge ned videregående skoler i Tvedestrand og Risør – for å flytte elevene til Arendal. Det ulogiske i denne rasjonaliteten er hvorvidt det er bærekraftig å drive og forflytte ungdommer timevis hver dag med buss. Og hva med Tvedestrand og Risør?

Hva er alternativet?  En liten gløtt i krystallkulen sier region. Regioner begynner å bli en del av språket vårt. Moderniteten krever store enheter, regioner kan vise muskler.  En region bør være større enn ”aust og vest” - 280 000 mennesker er i europeisk målestokk som en middels by. Alternativet etter mitt syn er å få med Telemark.

I løpet av noen år vil vi antakelig se Oslo(fjord) regionen forskanse seg som en økonomisk, administrativ og logistikkmessig enhet, bestående av Østfold, Oslo/Akeshus, Buskerud og Vestfold. Mange mennesker har allerede valgt å bosette seg i byer som Tønsberg og Larvik (pris) Jobbende i Oslo (lønn) for å kjøre 3 timer daglig med bil (tid). Rasjonalitet, men ikke bærekraft.

Og hva er da konklusjonen?  Dersom våre stortingsrepresentanter kunne finne mulighetenes kraft i form av fremtidsrettet planlegging, en liten titt i krystallkulen – så burde kanskje svaret være nettopp bærekraft. Robuste enheter i en region!

Dersom vi får med Telemark (se på kartet) vil vi kunne få tre likeverdige enheter – Skien/Porsgrunn, Arendal og Kristiansand. Og det beste ville være om det ble en fjerde, sammenbindende strukturell innlandsmagnet som kunne ivaretatt Setesdal / Øvre Telemark, og som kulturelt skulle ha mye å vinne sammen.

En slik plan ville gi en rettmessig fordeling av strukturelle og finansielle fordeler. Og ikke minst – vi kunne slippe denne flere hundre år gamle krangelen med og om Kristiansand. På godt og vondt.

     

Skal de SLÅ oss sammen?

ETT ELLER TO AGDER?

Det høres spennende ut med ett Agder, spørsmålet er om motivasjonen er tydelig nok formulert? Hvem vil det være til gagn for? Er poenget å treffe spikeren eller å bruke hammeren?

Vil det være lønnsomt?  Erfaringsmessig blir det ganske mye kaos i forbindelse med større fusjoner, kamp om posisjoner, endringer som skjer for raskt, slitasje på organisasjonene etc. Stordriftsfordeler er et populært begrep, men finnes det noe dokumentasjon som skulle tyde på at det vil bli rimeligere å drive ett Agder?

Er det bedre om vi blir ett folk? Etter mitt syn er fylkesinndeling kunstig og antakelig modent for historiebøkene. Selv har jeg aldri følt meg identitetsmessig som en ”Austegd”.  

Vi er Arendalitter, Grimstadfolk og Kristiansandere, og det er mellom disse og flere det forhåpentligvis fremover vil bli sunn konkurranse om ressursene.

Kommer samarbeidet mellom innbyggerne på Sørlandet til å bli bedre om det blir ett Agder?  Selv samarbeider jeg mye med vestegder allerede, på mange plan. Samarbeid er nyttig, men det er viktig å poengtere at det finnes mange grader av forpliktende samarbeidsformer før man går til det skritt å dele budsjett (dele budsjett er et alvorligere ord for sammenslåing).  Når man deler budsjett er det makt og interesser som gjelder.

Er de som vil ha fylkessammenslåing mer fremtidsrettet?  Slik jeg ser det er det allerede gammeldags å snakke om fylker. I løpet av få år vil nok regioner være et vanligere ord i dagligtalen. En region bestående av Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark og muligens Vestfold (Det siste handler vel mest om hvor stor Oslo-regionen blir) vil få et volum hvor man i Skandinavisk og muligens også Europeisk målestokk kan fremvise muskler.   

Spørsmålet er da om det området vi bor i vil bli svekket eller styrket forut for en regionsinndeling.  Og videre om en kaotisk og unødvendig fylkessammenslåingsprosess skal gi oss usikre kort på hånden.  Dersom man gir fra seg styringen over budsjettene er det plutselig noen andre som forvalter penger og verdier.

KRITIKK AV DET ARKITEKTONISKE MANIFEST.

Igjen har det blitt presentert avisbilder av en arkitekts drøm i Barbu. På ny har vi fått bekreftet at arkitektur også handler om å fornærme mennesker på lang avstand.  Mange spør seg hvorfor man skal kopiere sovjetarkitektur og drabantbyplanlegging.  

Etter mitt syn viser dette hvor viktig det er å se utvikling av en bydel som noe mer enn utseendet og formen på bygningene. Moter og trender innefor arkitektur varierer. Men det som er mellom bygningene har en permanent funksjon, det er der mennesker skal ferdes, møtes og trives sammen.  Det er med andre ord like viktig å planlegge mellomrommene! 

  

Ved planleggingen av en bydel kunne man kanskje se hva man allerede har, å ha det som et utgangspunkt. Sjøside, elv, eldre trehusbebyggelse, næringsbygg, et fiskemottak, etc.

Barbuelven er unik. Dessverre har den for en stor del ligget under lokk de siste tiårene. På tegningen forrige fredag var ikke elven engang tegnet inn. Vi bør tenke Barbu som et bosted og en bydel ikke bare for vår generasjon, men også fremtidige. Slik sett vil jeg nesten ikke våge å se mine etterfølgere i øynene om jeg ikke hadde presisert at et utløp (som en kanal) er en stor varig verdi i seg selv.   

Fiskemottaket er også viktig for samfunnet. Ut fra tegningen ser det ut til at boligen er planlagt nokså tett opp mot dette.  Erfaringsmessig blir det bråk av slikt.  Folk nå til dags setter ikke alltid pris på yrkesgrupper som må ta natten til hjelp for å få gjort jobben sin. Konsekvensen er ofte at næringen må bøye seg for beboerne, en lite heldig prognose for fiskemottaket.

En annen sak er at de to parallelle lamellbygningene som er tegnet inn mot Rema 1000 kan få det til å blåse ganske friskt rundt ørene på dem som skal ferdes der, om meningen er at man også skal tilbringe tid utendørs.

Den gamle hvite bebyggelsen på bunnen av Hulveien er også verdifull som et kulturhistorisk

fingeravtrykk.  Området derfra og over jernbaneskinnene og opp parkeringsplassen kunne bebygges både som en respektabel overgang mellom gammelt og nytt, gjerne med et lite torg i midten, og med ganske tett og høy bebyggelse videre.  Dette kunne kanskje vært mulig om grunneierne i området kunne bli enige om å bytte litt på godene.

Det er sagt at det ikke er så bra å bygge innerst ved rundkjøringen.  Det dreier seg om kveldssol.  Men dersom det kunne bygges høyt, med felles hage på taket, vil en både få kveldssol og utsikt. Felleshager på taket av høye bygninger er ikke uvanlig. Det gode ved en slik plan er at den østlige delen (mot Rema 1000) kunne være forbeholdt fellesskapet.

Arkitekturpsykologi er et fagfelt som dessverre ikke er alt for velkjent her til lands. Undersøkelser av menneskers reaksjoner på miljøet rundt seg er spennende. Det viser seg at folk reagerer temmelig likt på menneskeskapte elementer som store betongkonstruksjoner, store åpne plasser, i forhold til sammenhengende bevegelsessoner, begripelige proporsjoner, trygghet og redusert støy.

Et utgangspunkt kunne nettopp derfor være å se for seg planleggingen ut fra hvilke veier (gang- og sykkelveier) som er mulige å få til, hvilke grenser man faktisk operer med, hvilke naboer man har.  Deretter hvilke utsiktspunkter som er viktige både for beboere, (eksisterende og nye), og ikke minst for resten av dem som skal benytte området i fremtiden.  Dersom man ønsker en levende bydel er det viktig å ikke bare tenke i private soner, men også de halvprivate, halvoffentlige og offentlige. Da blir det levende.