FOLKEHELSE - OG TANKER RUNDT ANSVARET FOR EGEN HELSE

Frank Beck. Miljøhygieniker i Arendal kommune og Masterstudent Folkehelsevitenskap NHV Gøteborg





Folkehelsevitenskap er blitt et tema som på flere måter går ut over helsevesenets rammer – og inn i politikkens og samfunnsvitenskapenes korridorer, og forhåpentligvis kan dette også inspirere oss til å ta hånd om egen helse. Denne artikkelen er et forsøk på å vise bredden og mangfoldet i begrepet folkehelse.





For noen år siden gjorde noen forskere en oppdagelse. Mens de egentlig forsket på Alzheimer kom de plutselig over tall som belyste noe helt nytt og forbausende. Det gjaldt nonner og levealder. Nonner lever sundt og regelmessig - og i grupper. De er ikke overforbrukere av tobakk, sukker, alkohol eller fetende mat. Nonner er med andre spennende for forskere på grunn av at andre forhold, slik som at individuelle forskjeller, arvede egenskaper og liknende – trer tydeligere frem.

Forskerne fant at nonner som hadde et gjennomgående positivt syn på livet levde mange år lengre enn dem som hadde en mørkere livsanskuelse. Forskerne hadde fått tilgang til brev som 180 unge Romerkatolske nonner hadde skrevet om seg selv da de flyttet inn i klostrene. Innholdet i brevene ble tolket hundre år senere ved hjelp vitenskapelige metoder og deretter sammenliknet med hvor gamle nonnene ble. Resultatene var ikke til å misforstå. Det lønner seg å tenke positivt.

Dette betyr ikke nødvendigvis at en god latter forlenger livet, men det kan være en del av samme mekanismen. Samfunnsmedisinere som (nettopp avdøde) Peter F. Hjort har vært inne på fordelen av å være ”født med et lyst sinn” – eller å lære seg til å ta livet som det kommer. Det bidrar til å mestre hverdagens utfordringer. Skal vi tro på dette vil det altså være bedre å være optimist (å risikere skuffelse) fremfor å være pessimist (å være forberedt på skuffelse)

I en slik kontekst er det nok bra å se hva folkehelsebegrepet rommer, og hva som gjør dette til et verktøy for det etablerte helsevesen, frivillige organisasjoner, ideelle foreninger, og liknende.

Det er mer enn tretti år siden ledende amerikanske statsvitere fant ut at faktorer som påvirker helsen vår i god og dårlig retning stort sett ligger langt utenfor helsevesenets domener. Slike domener kan være vann, luft og mat, men også infrastruktur, veier, utdanning og arbeid. Enkelte mente at helsevesenet hadde innvirkning på mindre enn 10% av det som påvirker helsen direkte og indirekte. Men helsevesenet må være med på å ta konsekvensene dersom noe skulle slå feil. Enten det skulle gjelde matforgiftninger eller feil med utdanningssystemet.

Av den grunn har blant annet Gudmund Hernes sagt at utgiftene til helsevesenet bare vil øke, fordi spesialiseringen, forventningene – (og sykeligheten kanskje) øker. Helsevesenet ser ofte hva som er galt, men har liten påvirkning. Det klassiske eksempel er antall fallulykker på glatt føre. Dersom sykehuset får inn flere personer med ben- og håndbrudd fra samme isbelagte bakke, ville det være god økonomi å stå for strøingen selv, for å slippe dyre og kompliserte brudd, samfunnsutgifter med sykemeldinger, og ekstra slitasje på pleie- og omsorgsoppgaver i kommunen. Et samarbeid mellom kirurgisk sykehuspost og kommunens strømannskaper kunne kalles et folkehelsetiltak.

Men folkehelsevitenskap er mer enn dette. Eksemplene er mange:



Det helsefremmende:

Tradisjonelt har helse blitt inndelt i kurativ (behandlende) og forebyggende (profylaktisk) I tillegg kommer det helsefremmende, det som gjelder handlemønstre og adferdsendringer både på individ, gruppe- og samfunnsnivå.

Den kurative skjer på sykehus, legekontorer og andre steder hvor pasienter behandles, mens det forebyggende innebærer strategier for å unngå å bli syk. Helsefremmende arbeid handler om å gjøre folk i stand til å øke sin motstandsdyktighet, styrke sin egen helse, og i ytterste konsekvens ta kontroll over eget liv.

Teorier om det helsefremmende (engelsk – health promotion) er på mange måter selve ryggraden i folkehelsearbeidet. Det helsefremmende handler om fokus på det sunne i en organisme, det livskraftige og friske. Ikke nødvendigvis sunnhet i betydningen vellykkethet slik det ofte fremstilles i ukeblader. Det helsefremmende handler om mestringsmekanismer, overlevelsesstrategier og følelsen av at man har en rolle å spille i samfunnet og en plass blant andre mennesker. Til forskjell fra den delen av helsevesenet som er opptatt av sykdommer og sykdommers behandling baserer det helsefremmende seg på kunsten å se nye muligheter i livet.



Hele befolkningen:

Tiltak og strategier for å tilrettelegge for at folk skal bedre sin helse, eksempelvis ved mer fysisk aktivitet, skal ideelt sett ikke diskvalifisere mennesker på grunn av kjønn, alder, fattigdom eller handikap. Av den grunn er ofte parker, gangstier, forbedringer i skoler og andre offentlige arenaer brukt som gode eksempler. Tiltak som også spenner over alle livets årstider – fra barnevogn til rullestol, er positive.


Bærekraft:
Dersom innsatsen får betydning for lokalsamfunn og nærmiljø, bidrar til å styrke nettverkene i boligområder og i tillegg har en miljømessig gevinst kan vi kalle den bærekraftig. (eksempelvis at folk kjører mindre bil og bruker fritiden til nærmiljøtiltak, som parsellhager eller lekeplasser). Dersom initiativet kommer fra lokalbefolkningen selv kalles dette ”bottom up” – det motsatte ”top down” og som handler om at befolkningen eksempelvis blir pålagt noe av myndighetene. Dersom et nabolag ble pålagt av kommunen å danne et sangkor, ville vel neppe den store entusiasmen spire frem.



Forskning og partnerskap:
Det finnes flere initiativ i lokalmiljøer som er gjennomprøvd, og godt dokumentert gjennom forskning. Eksempler på dette er tiltak som innebærer økt fysisk aktivitet, bedre læringsarenaer og økt sosial kapital. Det er positivt om tiltakene også innebærer formelt eller uformelt partnerskap mellom naboer, interessegrupper, forskningsmiljøer, etc uten at noen av partene kun jobber for sine egne private interesser.
Det helsefremmende på individnivå er vanskeligere å finne ut av. Enkelte mener at de store forfatterne har gitt viktige bidrag til å forstå menneskets drivkrefter. Men fagfolk har også gitt sine bidrag. Blant dem er forskerne som begynte å interessere seg for hvordan noen mennesker i det hele tatt overlevde fangenskapet i Auscwitch under andre verdenskrig. Studier og intervjuer som ble foretatt blant de overlevende etter fullstendig umenneskelige år i nazistenes fangeleire viste en overvekt av mennesker som hadde den egenskap at de kunne finne en viss mening i livet til tross for grusomhetene. Senere studier har også bekreftet at mestringsevne henger nøye sammen med forhold som begripelighet, håndterbarhet, og ikke minst – en følelse av sammenhengt i tilværelsen.
Folkehelsevitenskap handler også om indre motivasjon og evnen til å tåle stress, i alle fall for en periode. For at mennesker skal lykkes med dette er det viktig at man har overskudd til å takle dette, og det handler mye om omgivelsenes kompleksitet.


Dersom mennesker stadig opplever av dagliglivet stykkes opp i meningsløse og pasifiserende ”kø og vente” situasjoner, samtidig som de helsemessige og økonomiske kravene til livet forverres, slik som privatøkonomi, besinpris, bankrenter, busstilbud, avstand til barnehage osv; står man i fare for å miste grepet på dagliglivet.


Derfor handler folkehelsevitenskap om hvordan samfunnet (kommunen) kan legge til rette for at folk skal mestre livene sine bedre ved å slutte å røyke, bli mindre overvektige, unngå ensomhet, og få bedre livskvalitet. Av den grunn er det ikke noe folkehelsetiltak å få folk til å løpe. Men den dagen folk løper av glede, inspirasjon og som en lek og et utrykk – kan man kalle det helsefremmende.