Det er grunn til å respektere ledelsen, alle de frivillige, og andre som har bidratt til arrangementet. Det er et imponerende arbeid som har vært lagt inn i dette.
På en annen side er det verd å se litt nærmere på hva et slikt arrangement i bunn og grunn betyr for byen. Tankene jeg har gjort meg er blant annet basert på at jeg i noen år har vært en av arrangementets aller nærmeste naboer. Slik sett er det ikke vemodig å si farvel til en nabo som en uke i året - i fellesferien - stort sett har vært en ”fest” og en plage.
Man kan godt velge å se humoristisk på det, men det er irriterende å bli stoppet av vakter i bunnen av Nesbakken som avkrever deg 100 kroner – når du egentlig bare skulle løpe ned på lokalbutikken og kjøpe de siste ingrediensene til grillfesten. Og etter å ha mottatt en verbal skyllebøtte, får man beskjed om å hente et armbånd på den andre siden av byen. Personen som skal overlevere armbåndet – som man helst skulle sluppet å gå med – er full av mistenksomhet, og man unngår heller ikke her mumlende surhet og spydigheter. Folk som lever og ånder for ”bådræset” tar det tydeligvis som en selvfølge at alle andre rundt dem er like frelst, og at disse vil gjøre alt som står i deres makt for å snike seg gratis inn på festplassen.
Selv er jeg er av den oppfatning av at slike arrangementer som dette hører fortiden til. På 1970- tallet ville et slikt arrangement (som for øvrig har klare paralleller til Flåklypa grand prix), helt sikkert fått folk til å hyle av glede. I dag fortoner arrangementet seg mer som en ”countryfestival” med stort innslag av plast, buldrende musikk, pølser på grill og fulle folk.
(Ikke et stygt ord om ”countryfestivaler” – bare de kunne holde seg på landet !)
Støy, fyrverkeri midt på natten, ervervelse og selvtekt av byens fellesområder er plagsomt, men det er en side ved saken som er mye verre. Denne siden burde etter mitt syn bekymre handelsstand, politikere og andre ansvarlige mennesker mye mer.
Som en introduksjon til denne bekymring vil jeg beskrive en opplevelse av en by syd i Portugal for 20 år siden. Byen, pent beliggende ved kysten, hadde fått turister. I løpet av noen år hadde unge mennesker oppdaget byen med sine eksotiske bygninger, lokal mat, strender, sikkert også musikere med gitarer og trekkspill i barene. Byen hadde svart tilbake med å markedstilpasse seg, og hadde etablert svære diskoteker midt i sentrum. De var i gang med å bygge hoteller i utkanten, hele byen var midt i en transformasjon som skulle skreddersys konsum, ferie og fritid, ungdom og rus. Diskotekene dundret natten lang, gatene var fulle av knust glass, det luktet urin og det som verre er… Turistene sov på stranden hele dagen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med byen. Den står nå fortsatt der på kartet i alle fall. Men, om søppelet, stanken og støyen til slutt ble så ille at selv turistene ikke orket å være der, vites ikke. Jeg håper at denne byens stolthet, identitet og særpreg ble beholdt, med eller uten turister og underholdning.
Det samme tenker jeg om vår egen by, som skal opprettholde en handelsstand, en beboermasse som bor her hele året, i tillegg til alle de små og store virksomheter og sirkulasjonssystemer som gjør byen til det den er.
Så gjenstår det å ønske NGP lykke til i sin nye by. Jeg sier farvel til en bråkete og selvgod nabo som holder barn og eldre våkne om natten med fyrverkeri, og ellers fyller fjordene med støyende og livsfarlige båter. Til sist vil jeg sende min nabo et velment råd på veien. Vis litt mer ydmykhet i Larvik.
Med hilsen
Frank Beck
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar