KRITIKK AV DET ARKITEKTONISKE MANIFEST.

Igjen har det blitt presentert avisbilder av en arkitekts drøm i Barbu. På ny har vi fått bekreftet at arkitektur også handler om å fornærme mennesker på lang avstand.  Mange spør seg hvorfor man skal kopiere sovjetarkitektur og drabantbyplanlegging.  

Etter mitt syn viser dette hvor viktig det er å se utvikling av en bydel som noe mer enn utseendet og formen på bygningene. Moter og trender innefor arkitektur varierer. Men det som er mellom bygningene har en permanent funksjon, det er der mennesker skal ferdes, møtes og trives sammen.  Det er med andre ord like viktig å planlegge mellomrommene! 

  

Ved planleggingen av en bydel kunne man kanskje se hva man allerede har, å ha det som et utgangspunkt. Sjøside, elv, eldre trehusbebyggelse, næringsbygg, et fiskemottak, etc.

Barbuelven er unik. Dessverre har den for en stor del ligget under lokk de siste tiårene. På tegningen forrige fredag var ikke elven engang tegnet inn. Vi bør tenke Barbu som et bosted og en bydel ikke bare for vår generasjon, men også fremtidige. Slik sett vil jeg nesten ikke våge å se mine etterfølgere i øynene om jeg ikke hadde presisert at et utløp (som en kanal) er en stor varig verdi i seg selv.   

Fiskemottaket er også viktig for samfunnet. Ut fra tegningen ser det ut til at boligen er planlagt nokså tett opp mot dette.  Erfaringsmessig blir det bråk av slikt.  Folk nå til dags setter ikke alltid pris på yrkesgrupper som må ta natten til hjelp for å få gjort jobben sin. Konsekvensen er ofte at næringen må bøye seg for beboerne, en lite heldig prognose for fiskemottaket.

En annen sak er at de to parallelle lamellbygningene som er tegnet inn mot Rema 1000 kan få det til å blåse ganske friskt rundt ørene på dem som skal ferdes der, om meningen er at man også skal tilbringe tid utendørs.

Den gamle hvite bebyggelsen på bunnen av Hulveien er også verdifull som et kulturhistorisk

fingeravtrykk.  Området derfra og over jernbaneskinnene og opp parkeringsplassen kunne bebygges både som en respektabel overgang mellom gammelt og nytt, gjerne med et lite torg i midten, og med ganske tett og høy bebyggelse videre.  Dette kunne kanskje vært mulig om grunneierne i området kunne bli enige om å bytte litt på godene.

Det er sagt at det ikke er så bra å bygge innerst ved rundkjøringen.  Det dreier seg om kveldssol.  Men dersom det kunne bygges høyt, med felles hage på taket, vil en både få kveldssol og utsikt. Felleshager på taket av høye bygninger er ikke uvanlig. Det gode ved en slik plan er at den østlige delen (mot Rema 1000) kunne være forbeholdt fellesskapet.

Arkitekturpsykologi er et fagfelt som dessverre ikke er alt for velkjent her til lands. Undersøkelser av menneskers reaksjoner på miljøet rundt seg er spennende. Det viser seg at folk reagerer temmelig likt på menneskeskapte elementer som store betongkonstruksjoner, store åpne plasser, i forhold til sammenhengende bevegelsessoner, begripelige proporsjoner, trygghet og redusert støy.

Et utgangspunkt kunne nettopp derfor være å se for seg planleggingen ut fra hvilke veier (gang- og sykkelveier) som er mulige å få til, hvilke grenser man faktisk operer med, hvilke naboer man har.  Deretter hvilke utsiktspunkter som er viktige både for beboere, (eksisterende og nye), og ikke minst for resten av dem som skal benytte området i fremtiden.  Dersom man ønsker en levende bydel er det viktig å ikke bare tenke i private soner, men også de halvprivate, halvoffentlige og offentlige. Da blir det levende.